Den tyske okkupasjonen av Bergen

Fire og et halvt museum forteller historien om den tyske okkupasjonen av Bergen. 

Bergen hadde en strategisk beliggenhet og var viktig for tyskerne på grunn av forsyningslinjene og ubåthavnen. Sporene etter utbyggigen av Atlantikwall finner man i landskapet på Fjell, Herdla og i  Matre. Det var vanskelig å forsvare Bergen og det var stor motstandsaktivitet. Her kan du lese litt om den tyske okkupasjonen i Bergen og sporene etter andre verdenskrig.

Invasjonen og Admiralen

I lett overskyet vær, med vind fra nordvest, stevnet den lette krysseren Königsberg inn Korsfjorden like etter midnatt 9. april 1940. Om bord var Admiral Otto von Schrader, som en måned tidligere var utnevnt som Admiral norwegishce Westküste. Han ledet Kampgruppe 8, som hadde som oppgave å erobre Bergen og områdene rundt. Planen var å begå et overraskelsesangrep i ly av nattemørket, og nedkjempe og ta kontroll over byen og nordmennenes militære støttepunkter i løpet av kort tid. Det var et dristig forsøk, som var avhengig av det norske kystforsvaret ikke ville få tid til å hindre landsetting av styrkene fra 69. Infanteridivisjon, som var om bord på de til sammen 14 større og mindre fartøyene som utgjorde kampgruppen.

Königsberg blir truffet i Vågen

Bildet over: Königsberg i Vågen.

 

Men allerede klokken 01:35 hadde det kommet inn melding til sjefen for det norske sjøforsvaret i området, om at tyske skip hadde passert inn i Korsfjorden, og da kampgruppen passerte Kvarven fort ble de beskutt. Königsberg ble truffet tre ganger, og mistet etter hvert manøvreringsevnen. Men det var like vel ikke nok til å stanse invasjonsstyrken. Like før klokken 5 om morgenen sto Admiral von Schrader sammen med general Tittel, sjef for 69. infanteridivisjon klare til å motta kapitulasjon fra kommandanten på Bergenhus festning. Få timer senere var Bergen erobret. Det umiddelbare opplandet var under kontroll i løpet av 16. april og 26. april var Voss sikret, og de norske styrkene i Sør-Norge kapitulerte 1. mai.

Fra det øyeblikket begynte det som skulle bli von Schraders oppgave de neste fem årene – å forsvare Bergen mot angrep fra britiske og allierte styrker. 9. april satte han umiddelbart i gang med å minelegge Byfjorden. Allerede dagen etter kom det første av det som skulle bli mange britiske bombeflyangrep mot Bergen. 12- 16 fly angrep admiralens skip Königsberg, som fikk slagside og til slutt sank.

Da tyskerne okkuperte Bergen, gjorde de nemlig samtidig byen til et bombemål. Etter å ha havnet i bakgrunnen i fredstid, ble nok en gang Bergens strategiske beliggenhet byens viktigste kjennetegn. Bergens historiske funksjon, som bindeledd mellom nord og sør langs norskekysten, ble forsterket da den tyske marine satte seg fore å bruke Bergen som krigshavn. Hovedoppgaven var å beskytte frakten av jernmalm og andre råvarer langs kysten. Sterke støttepunkt i og rundt Bergen ville gjøre det mulig for tyskerne å kontrollere den viktige sjøveien langs kysten fra nord, og samtidig sikre tilgang til Atlanterhavet for så vel overflateskip som ubåter.

Etter kort tid etablerte Otto von Schrader sitt hovedkvarter i Nyhavnsveien 6 i Sandviken. Et stort værelse fungerte som operasjonsrom med et stort stabskart av Schraders ansvarsområde fra Sørlandet til Nordvestlandet på veggen. Et stort bord dekket av grønn filt dominerte rommet. Her ble oppdukkende situasjoner løpende diskutert og taktiske avgjørelser tatt av Schrader og stabsoffiserene. Kontorer og sambandssentral var tilknyttet hovedkvarteret, og over gaten ble det bygd en toetasjes kommandobunker og garasje, der Schrader hadde representasjonsbilen sin parkert – en Buick Roadmaster-Cabriolet 1939-modell. Vanligvis kjørte admiralen rundt i en Kübelwagen – en «feltfolkevogn». Bunkeren ligger der den dag i dag, og arbeidet er i gang med å gjøre den til en museumsarena hvor fortellingen om den tyske okkupasjonen av Bergen og Admiralens personlige historie vil være tema. I løpet av sin fem år lange kommando over forsvaret av Bergen var han ansvarlig for byggingen av utallige forsvarsanlegg – kystbefestninger, flyplasser, skipsdokker og en ubåtbunker. Han gjorde seg også skyldig i minst én krigsforbrytelse og beordret henrettelse av egne soldater. Han endte til slutt sitt eget liv ikledt sin hvite gallauniform på kontoret i kommandobunkeren, med tjenestepistolen mot tinningen.  

Monumenter i betong – Fjell festning

De mest monumentale sporene etter den tyske okkupasjonen som ligger igjen i landskapet i dag, er de enorme festningsanleggene av betong langs norskekysten. Fjell festning på Sotra utenfor Bergen er et av disse.

Bildet over: Kanonen på Fjell Festning og Kanontårnet i dag.

Der ble det i løpet av et år boret et enormt, 15 m dypt hull i berget, hvor en diger, trippel skipskanon ble plassert. I fjellet under kanonen ble det sprengt ut lange tunneler og landskapet rundt ble bestrødd med bunkere og stillinger for luftvernkanoner og bombekastere. Arbeidet begynte i juli 1942 og kanonen var klar til prøveskyting 12. juli 1943.

Kanonen Donner Felix avfyrt

Bildet over: Kanonen Donner Felix på Fjell Festning

Den store kanonen på Fjell ville gjøre det mulig å begynne forsvaret av Bergen lenger ute til havs. Den teoretiske rekkevidden på 37 kilometer gjorde at angripere ville kunne havne under ild før de en gang hadde fått landkjenning. De mange luftvernbatteriene gjorde også at innflygingen mot Bergen ble mer komplisert for allierte bombefly, fordi de måtte unngå å fly over Sotra. Samtidig ble den tyske trafikken langs kysten bedre beskyttet, og festningen kunne ta av noe av belastningen på de tyske eskorteskipene.

Bakgrunnen for byggingen var ikke bare at tyskerne ønsket å styrke forsvaret av Bergen. Fjell festning inngikk i det som blir kalt Atlantikwall – Atlanterhavsvollen. Navnet ble gitt til de permanente, tyske befestningene langs atlanterhavskysten, fra Frankrike til Kirkenes, og omfattet tusenvis av små og store festningsverk. Vollen var tenkt som et bolverk mot den britiske og amerikanske invasjonen av Vest-Europa, som alle antok ville komme før eller siden. Den var dels militær realitet, dels propagandaprodukt, men den viktigste funksjonen var å frigjøre soldater for innsats på den tyske østfronten.

Etter at Hitler satte i gang operasjon Barbarossa – invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941, ble også situasjonen i Bergen endret. For som en del av invasjonen ble det også sendt inn tyske styrker over den sovjetiske grensen i Nord-Finland og Finnmark. Tyskland hadde med det etablert en Nordfront, også kalt Litsafronten, med Kirkenes som viktigste forsyningshavn. Så godt som all den tyske etterforsyningen av Litsafronten foregikk med skip langs norskekysten, og altså forbi Bergen. Havstykket forbi Vestlandet var ett av de mest utfordrende å forsvare for tyskerne, siden det lå innenfor rekkevidde av britiske jager- og bombefly. Fram til nå hadde malmtransporten sørover vært det viktigste å beskytte, men fra 1941 var det også troppetransporter og forsyninger nordover som tok oppmerksomheten.

Allerede i februar 1941 hadde Wehrmachts overkommando beordret en rekke tiltak som skulle hindre en britisk invasjon av Norge. Ikke lenge etter iverksatte britene det første av sine raid på norskekysten, da Operation Claymore mot Lofoten ble satt i gang 4. mars. Rett etter raidet befalte Hitler at Wehrmacht skulle tilføre 160 nye batterier til Norge, hvorav tyngdepunktet skulle legges i Nord-Norge. Hitler dyrket tydelig en stadig sterkere overbevisning om at Norge hadde en helt spesiell betydning for den tyske krigslykken.

I november 1941 ga han ordre om å bygge ut det som da ble kalt "ˈWestwallˈ Norwegen". Den 14. desember ble ordren utvidet til å gjelde hele kysten av Vest-Europa. Det Hitler nå omtalte som "Neuen Westwall" skulle løpe langs Ishavs-, Nordsjø- og Atlanterhavskysten, og senere bli omdøpt til Atlantikwall, et gigantisk forsvarsverk som skulle sikre den tyske vestfronten fra Biscayabukta til Nordkapp. I Hitlers ordre ble Norge ansett som det mest sannsynlige landingsstedet for allierte tropper, og på grunn av vanskeligheter med å sende forsterkninger til Norge fikk befestning av kysten her den aller høyeste prioritet.

I et møte mellom Hitler og Storadmiral Raeder den 22. januar 1942 hevdet Hitler at et alliert angrep på Norge var nært forestående. Hitler omtalte under dette møtet Norge som krigens "skjebnesone" og anså faren for landgang som umiddelbar. Litt over to uker senere kom Hitler tilbake til dette temaet, og den 7. februar 1942 hevdet han at Tysklands "Lebensraum" måtte sikres gjennom en "Westwall" i Frankrike, en "Nordwall" i Norge og en "Ostwall" i Russland − da ville Tyskland bli "uangripelig". Videre presiserte han at "ethvert skip som ikke befinner seg i Norge er på feil sted".

 

Økonomi, kjøtt og blod

I Norge, som i resten av Europa, fikk denne overbevisningen om et forsvar bygget på stål og betong raskt både menneskelige og materielle konsekvenser. Straks etter okkupasjonen satte tyskerne i gang med å bygge kystbefestninger i hele Norge.

Noen steder overtok de og oppgraderte gamle, norske festningsverk, andre steder bygde de nytt. På Vestlandet og Sørlandet ble denne byggevirksomheten organisert av Kriegsmarines Festungsbaustab i Bergen. Denne stabens oppgaver var å holde oversikt over byggeplassene og sørge for at de militære kravene var ivaretatt. Selve byggingen ble gjort av sivile entreprenører, som stilte med arbeidskraft, maskiner og verktøy. I begynnelsen av krigen var i de fleste både entreprenørene og arbeiderne norske, men utover krigen tok tyske entreprenører over de fleste og største oppdragene. Råvarene ble utvunnet lokalt der det var mulig. For eksempel kom mye av sanden brukt i tyske betongkonstruksjoner rundt Bergen fra Matre.

I utgangspunktet hadde tyskerne regnet med at all denne aktiviteten skulle finansieres med norske midler, gjennom den såkalte «okkupasjonskontoen» i Norges Bank. Som okkupant hadde Tyskland etter Haag-konvensjonen anledning til å rekvirere ressurser fra den norske økonomien til sivile formål, og til en viss grad for å opprettholde okkupasjonen. Effekten for den norske økonomien var blant annet at virksomheter, privatpersoner og kommuner over hele landet fikk anledning til å betale ned gjeld. Samtidig var innsatsen og ressursbruken skjev, med uforholdsmessig høy aktivitet i bygging av infrastruktur og festningsverk, slik at det ble mangel på vanlige forbruksvarer. Dermed gikk den generelle levestandarden for sivile nordmenn ned, på tross av at det var mer penger i omløp.

Og de tyske uttakene gikk langt utenpå de legitime rettighetene. I snitt var uttakene 2,3 milliarder kroner årlig, mot den norske statens forbruk på rundt 900 millioner før invasjonen. Samtidig var selv ikke det nok for å holde et tilfredsstillende tempo i byggingen.

I løpet av 1941 ble det klart at de tyske planene for besettelsen av Norge ikke lot seg realisere utelukkende med norske midler. For å bøte på dette ble det satt i gang en storstilt overføring av ressurser fra Tyskland og andre okkuperte områder til Norge.

Denne innsatsen ble organisert gjennom den tyske byggeorganisasjonen Organisasjon Todt (OT), som satte i gang arbeidet i Norge våren 1942. Den var satt opp som en innsatsgruppe – Einsatzgruppe Wiking – med sitt egen førerbefal i ryggen, en skriftlig ordre fra Hitler som var et eget byggeoppdrag for Norge. Det var på bakgrunn av denne Vikingordren at det store antallet utenlandske tvangsarbeidere, sivile så vel som krigsfanger fra krigen i Øst-Europa, godt over 100 000 i tallet, ankom Norge. De skulle bøte på mangelen på arbeidskraft. Og sammen med omkring 500 tyske bedrifter med arbeidere, maskiner og redskaper utgjorde de en betydelig overføring av ressurser fra det tyske krigsbudsjettet til bygging av infrastruktur i Norge.

Innsatsen førte til en fortsatt vekst i den norske industrien. Norske underleverandører fikk lukrative kontrakter på tyske anlegg. Den enorme byggeaktiviteten førte til at den norske økonomien, som gjennom hele 1930-tallet hadde slitt med lave sysselsettingstall, fikk et kraftig oppsving. Arbeidsledigheten ble mer eller mindre utslettet, og særlig byggebransjen opplevde en plutselig høykonjunktur. I 1941 var 165 000 nordmenn rekruttert til omkring 1600 store og små tyske byggeprosjekter. Flere av disse var rundt Bergen, hvor Admiral von Schrader var i gang med å styrke forsvaret av kystlinjen. På tross av at antallet prosjekter sank i løpet av krigen, var det fortsatt 145 000 nordmenn i sving i 1944, blant annet på Fjell festning.

Flyplassen på Herdla

Bildet over: Flyplassen på Herdla

Om vi ser på de virkelig store entreprisene i Bergensområdet, som ubåtbunkeren Bruno, flyplassen på Herdla og Fjell festning, gikk disse til tyske firmaer. De med flest folk, og som fakturerte mest i 1944 var Carl Brandt, Wilhelm Tröndle og Hermann Wegener. Disse firmaene hadde da vært på Fjell siden 1942. De brukte egne maskiner og fagfolk. Sement og maskiner (blandemaskiner, transportbånd og transport-lok m.m.) kom blant annet fra Tyskland til Fjell. Det same med bygningsstål. Pukk ble produsert lokalt på Krokeide og på Fjell. Trevarer kom fra Østlandet.

For å sikre tilgang til arbeidskraft på byggeprosjektene, brukte tyskerne varierende grader av tvang. Et estimat viser at kanskje 60 000 nordmenn ble tvangsrekruttert til forskjellig type arbeid for tyskerne, gjennom arbeidskontor og Rikskommissariatets arbeidstjeneste. Disse ble plassert i arbeid hos firmaene som hadde kontrakter på tyske prosjekter. For eksempel var 10 nordmenn i arbeid for tyske firma på Fjell gjennom Reichsarbeitsdienst i oktober 1943.

I tillegg kom et stort antall sivile tvangsarbeidere og krigsfanger fra kontinentet. I områdene rundt Bergen ble det anlagt flere arbeidsleirer i tilknytning til pågående anleggsarbeid. En av disse lå i Matre, hvor fangene ble brukt som slavekraft for å utvinne sand til den krigsviktige betongen.

Leirkommandantens bolig i Matre. Nå huser den Bjørn West Museet
Bildet over: Leirkommandantens bolig i Matre – Nå huser den Bjørn West museet.

Festningen på Fjell ble også bygget med slavearbeid. Høsten 1944 hadde for eksempel entreprenøren Carl Brandt 74 fanger ansatt i oktober og november. Men fangene ble flytta rundt og de ble ikke på samme arbeidsplass hele tiden.

På fjell var fangeleiren etablert i Sjubotn i 1942. I løpet av perioden 1942 – 1945 er det uvisst hvor mange fanger som kom til Fjell. Det finnes estimater på mellom 1500 og 2.000, men det høyeste anslaget kan ikke stemme for Fjell alene.

Fangene ble satt til det tyngste arbeidet: å losse lastebilene som kom med grus, sand og sement. De jobbet i steinknuseverket og drev tunnelene. Flere av fangene døde mens de var i arbeid på festningen. Fra Sjubotn leir ble 25 fanger gravlagt på kolerakirkegården i Bildøybakken. De ble flytta derfra i 1953 og hviler nå på Nygård gravplass på Laksevåg. 13 navngitte personer døde, 12 på Fjell og en på Lerøy. 13 personer er ukjente. De fleste døde i 1942 og 1944.

Bombemål

Samtidig var Bergens rolle som offensiv krigshavn også i utvikling. Allerede fra 12. mai 1940 kom det ordre om at det skulle etableres et Kriegsmarinewerft i Bergen.

Samme høst var byen blitt brukt som utløpshavn for mindre ubåter som opererte i farvannene utenfor Storbritannia. Selve Bergen og omegn ble organisert som en stor marinebase, med havner i Grimstadfjorden, Florvåg, Åstveitvågen og Eidsvåg. Verftene på Laksevåg ble overtatt av Kriegsmarine, og ble et av de største byggeprosjektene i Bergen. Her ble den enorme ubåtbunkeren Bruno, en av to av sitt slag i Norge, tatt i bruk i 1943. Den var på over 50 mål, med et 5 meter tykt, bombesikkert tak. Også denne for en stor del bygget av tvangsarbeidere.

Ubåtbunkeren ble et verksted for overhaling av ubåter. Samtidig gjorde den Bergen til et av de viktigste militærstrategiske målene for allierte bombefly. For fra mai 1942 huset også Bergen den 11. ubåtflotiljen, og ble dermed det viktigste støttepunktet i Norge for den tyske ubåtkrigen i Atlanterhavet. Dette utgjorde den største trusselen mot den allierte konvoitrafikken, så å sette ubåtbunkeren og verftet på Laksevåg ut av spill ble et prioritert mål for de allierte. For sivilbefolkningen i Laksevåg betød det at den største trusselen mot liv og helse ikke kom fra okkupanten, men fra de britiske bombeflyene.

Verftet og Bruno lå i umiddelbar tilknytning til den sivile bebyggelsen, og da det britiske flyvåpenet igangsatte presisjonsbombing mot bunkeren fra 3500 fots høyde den 4. oktober 1944 ble utfallet tragisk. I løpet av 11 minutter ble det sluppet over 1400 bomber. Bombene rammet et stort område. 193 sivile omkom, blant dem mange skolebarn på Hole skole. I følge tyske kilder fikk angrepet alvorlige konsekvenser også militært. Fire ubåter gikk tapt, noe som førte til ny rutine med at ubåter skulle dykke i havneområdet, dersom flyalarmen gikk. Men ubåtbunkeren tok ingen skade. Den ligger der den dag i dag, og huser fortsatt militære ubåter.

Represalier i Telavåg

Samtidig som de britiske raidene mot den europeiske vestkysten tiltok i antall og styrke i løpet av 1941 og 1942 tok tyskerne i bruk nye virkemidler mot militær og politisk motstand i hele Vest-Europa. Reaksjonene ble tydelig skjerpet og inkluderte terror mot sivilbefolkningen.

Bildet over: Telavåg blir jevnet med jorden

Direkte gjengjeldelsesaksjoner mot sivile var ingen ny metode fra tyskerne i 1942, for eksempel var det ikke uvanlig å sette sivile hus i brann der man møtte litt ekstra motstand. Men i sin behandling av tilfeller der grensene mellom sivil motstand og militære operasjoner ble tåkete, utviklet etter hvert det nazistiske okkupasjonregimet en form for modus operandi hvor kald og kalkulert grusomhet ble satt i verk, som et pedagogisk virkemiddel mot motstand i den okkuperte befolkninga.

I 1942 i Telavåg på Sotra oppdaget en norsk Statspolitimann ved en tilfeldighet at det lå motstandsfolk i skjul i huset til Laurits og Marta Telle. I løpet av ettermiddagen 25. april fikk han meldt fra om dette til sine overordnede i Bergen, som gikk videre med informasjonen til det tyske sikkerhetspolitiet i byen, Gestapo. De reagerte raskt, og med håp om å gjennomføre en rask arrestasjon reiste flere gestapomenn og soldater, sammen med to norske statspolitimenn ut til Telavåg med motorbåt. De ankom tidlig om morgenen 26. april, omringet huset og tok seg inn. Antakelig mistenkte de at de ville komme over folk som var i ferd med å flykte fra landet, med båt over til Shetland. Såkalt Englandsfart var forbudt ved tysk forordning. Tyskerne mente at flyktningetrafikken vestover utgjorde et «samarbeid med Tysklands fiender», og dermed kunne straffes med døden.

Alt gikk etter planen, helt til de kom over sitt bytte på loftsrommet. Der lå det vitterlig to menn i skjul, men de var ikke ubevæpnede sivilister i ferd med å flykte til England. Snarere hadde de nettopp kommet andre veien. Fra Shetland til Norge, på militært oppdrag.

Mennene var Emil Hvaal og Arne Wærum, norske soldater på oppdrag fra den britiske organisasjonen SOE, Special Operations Executive, også kjent som Ministry of Ungentlemanly Warfare. Den samme organisasjonen som sto bak mange av de plagsomme sabotasjeraidene rundt omkring i det okkuperte Europa, inkludert flere i Norge. Stilt overfor de tyske inntrengerne, åpnet de to nordmennene ild. Etter en kort skuddveksling lå tre mennesker døde: to tyske gestapo-offiserer, og en norsk agent. Den andre nordmannen var hardt såret.

For tyskerne hadde situasjonen nå eskalert til å bli en svært alvorlig sak. En rask etterforskning med pinlig avhør av flere involverte kunne avsløre at flere i Telavåg var involvert i samarbeid med tyskernes militære fiender. I tillegg var to av deres egne drept. De kunne med rette hevde at krigens regler var brutt; her hadde skillelinjene mellom militære og sivile blitt overtrådt. Saken krevde gjengjeldelse.

Den tyske Rikskommisæren, Josef Terboven, ble raskt involvert i saken, og bestemte hvordan gjengjeldelsen skulle skje. Først ble 18 menn som var arrestert i samband med Englandsfart i Ålesund henrettet som sonofre. Deretter arresterte de alle i hele bygda. Først mennene i stridsdyktig alder, de mellom 16 og 60. De ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. 31 av dem omkom der. Deretter ble de resterende, kvinner, barn og eldre arrestert. Den eldste var 94 år, den yngste 4 måneder. De ble sendt i fangenskap. Først i Bergen, siden til Framnes i Hardanger. Til slutt satte tyske soldater i gang med en grundig og metodisk ødeleggelse av hele Telavåg. Hver eneste bygning ble jevnet med jorden og området ble erklært ulovlig.

Tyskerne sørget for å dokumentere arbeidet sitt godt – det finnes et stort fotomateriale fra ødeleggelsene – samt publisere hva de hadde gjort. Represalien skulle ikke være hemmelig. I stedet skulle det gjøres kjent blant den norske befolkningen hvilke konsekvenser samarbeid med fienden kunne få.

Etter krigen, mens okkupantens soldater fortsatt satt fanget på norsk jord, vendte de overlevende tilbake og gjenreiste Telavåg.

 Gjenreisingen av Telavåg

Bildet over: Gjenreisingen av Telavåg.

Hva skal vi med krigens kulturminner?

Måten vi forholder oss til minnene fra krigen har endret seg over tid. Tilnærminga har gått fra å fortie eller fjerne spor etter okkupanten i den første tiden etter krigen, via mer pragmatiske tilnærminger, hvor bygninger kunne bli gjenbrukt som boliger, lager eller bli en del av det norske Forsvaret, til dagens situasjon, hvor det er sterke ønsker om å bevare og tilgjengeliggjøre også krigens tyske kulturminner.

Bildet over: Kanon på Fjell Festning

I 2004 ble både ubåtbunkeren Bruno og Fjell festning fredet som kulturminner av Riksantikvaren. Den tyske tilstedeværelsen i Bergen var massiv og tydelig under krigen, og de mange fysiske krigsminnene vitner om den utstrakte innflytelsen og kontrollen de utøvde over lokalbefolkningen. Den tyske byggevirksomheten fikk direkte konsekvenser for mange mennesker – noen tjente gode penger, andre ble fordrevet. En stor mengde krigsfanger ble fraktet til Norge med tvang og brukt som slavearbeidere på tyske byggeprosjekter. Etableringen av Bergen som tysk krigshavn, med ubåtbunkeren på Laksevåg som sentrum, gjorde byen til et alliert bombemål, med tragiske konsekvenser. Mange sivile mistet livet under britiske bombetokt. Laksevåg ble en av kommunene i landet som ble hardest rammet av ødeleggelser, etter en serie allierte bombinger.

 

Videre lesning: (les mer: https://www.grind.no/midthordland/fjell/fjell-festning)

Kildeliste

Kildeliste til artikler om Den tyske okkupasjonen av Bergen.

Kilder:

Grieg-Smith, Sven-Erik. De hvite englene (historien om Bjørn West). Bodoni, 2010

Sperbund, Halvor. Brennpunkt «Westküste». Bergen: Fagbokforlaget, 2004.

Sæveraas, Torgeir E. «‘Beton macht Geschichte’ Organisation Todt og utbyggingen av Festung Norwegen». Ph.d. - avhandling, NTNU, Det humanistiske fakultet, 2016.

Sæveraas, Torgeir E. «OT, Wehrmacht og byggingen av Festung Norwegen». Historisk tidsskrift 97, nr. 03 (7. september 2018): 189–205.

Faulkner et al. (2013): Northern European Overture to War, 1939-1941

Mathisen, Vigleik (2019): https://www.grind.no/midthordland/fjell/fjell-festning

Hatlehol, Gunnar D.. (2018) Einsatzgruppe Wiking og kampen om arbeidskraften 1942–1945. Historisk Tidsskrift (Norge). vol. 97 (3).

Hatlehol, Gunnar D.. (2018) Tvangsstyringen av arbeidslivet under hakekorset 1940–1945. Arbeiderhistorie. vol. 22.

Hatlehol, Gunnar D.. (2015) "Norwegeneinsatz" 1940-1945: Organisation Todts arbeidere i Norge og gradene av tvang. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. 2015.