Økonomi, kjøtt og blod

I Norge, som i resten av Europa, fikk denne overbevisningen om et forsvar bygget på stål og betong raskt både menneskelige og materielle konsekvenser. Straks etter okkupasjonen satte tyskerne i gang med å bygge kystbefestninger i hele Norge.

Noen steder overtok de og oppgraderte gamle, norske festningsverk, andre steder bygde de nytt. På Vestlandet og Sørlandet ble denne byggevirksomheten organisert av Kriegsmarines Festungsbaustab i Bergen. Denne stabens oppgaver var å holde oversikt over byggeplassene og sørge for at de militære kravene var ivaretatt. Selve byggingen ble gjort av sivile entreprenører, som stilte med arbeidskraft, maskiner og verktøy. I begynnelsen av krigen var i de fleste både entreprenørene og arbeiderne norske, men utover krigen tok tyske entreprenører over de fleste og største oppdragene. Råvarene ble utvunnet lokalt der det var mulig. For eksempel kom mye av sanden brukt i tyske betongkonstruksjoner rundt Bergen fra Matre.

I utgangspunktet hadde tyskerne regnet med at all denne aktiviteten skulle finansieres med norske midler, gjennom den såkalte «okkupasjonskontoen» i Norges Bank. Som okkupant hadde Tyskland etter Haag-konvensjonen anledning til å rekvirere ressurser fra den norske økonomien til sivile formål, og til en viss grad for å opprettholde okkupasjonen. Effekten for den norske økonomien var blant annet at virksomheter, privatpersoner og kommuner over hele landet fikk anledning til å betale ned gjeld. Samtidig var innsatsen og ressursbruken skjev, med uforholdsmessig høy aktivitet i bygging av infrastruktur og festningsverk, slik at det ble mangel på vanlige forbruksvarer. Dermed gikk den generelle levestandarden for sivile nordmenn ned, på tross av at det var mer penger i omløp.

Og de tyske uttakene gikk langt utenpå de legitime rettighetene. I snitt var uttakene 2,3 milliarder kroner årlig, mot den norske statens forbruk på rundt 900 millioner før invasjonen. Samtidig var selv ikke det nok for å holde et tilfredsstillende tempo i byggingen.

I løpet av 1941 ble det klart at de tyske planene for besettelsen av Norge ikke lot seg realisere utelukkende med norske midler. For å bøte på dette ble det satt i gang en storstilt overføring av ressurser fra Tyskland og andre okkuperte områder til Norge.

Denne innsatsen ble organisert gjennom den tyske byggeorganisasjonen Organisasjon Todt (OT), som satte i gang arbeidet i Norge våren 1942. Den var satt opp som en innsatsgruppe – Einsatzgruppe Wiking – med sitt egen førerbefal i ryggen, en skriftlig ordre fra Hitler som var et eget byggeoppdrag for Norge. Det var på bakgrunn av denne Vikingordren at det store antallet utenlandske tvangsarbeidere, sivile så vel som krigsfanger fra krigen i Øst-Europa, godt over 100 000 i tallet, ankom Norge. De skulle bøte på mangelen på arbeidskraft. Og sammen med omkring 500 tyske bedrifter med arbeidere, maskiner og redskaper utgjorde de en betydelig overføring av ressurser fra det tyske krigsbudsjettet til bygging av infrastruktur i Norge.

Innsatsen førte til en fortsatt vekst i den norske industrien. Norske underleverandører fikk lukrative kontrakter på tyske anlegg. Den enorme byggeaktiviteten førte til at den norske økonomien, som gjennom hele 1930-tallet hadde slitt med lave sysselsettingstall, fikk et kraftig oppsving. Arbeidsledigheten ble mer eller mindre utslettet, og særlig byggebransjen opplevde en plutselig høykonjunktur. I 1941 var 165 000 nordmenn rekruttert til omkring 1600 store og små tyske byggeprosjekter. Flere av disse var rundt Bergen, hvor Admiral von Schrader var i gang med å styrke forsvaret av kystlinjen. På tross av at antallet prosjekter sank i løpet av krigen, var det fortsatt 145 000 nordmenn i sving i 1944, blant annet på Fjell festning.

Flyplassen på Herdla

Bildet over: Flyplassen på Herdla

Om vi ser på de virkelig store entreprisene i Bergensområdet, som ubåtbunkeren Bruno, flyplassen på Herdla og Fjell festning, gikk disse til tyske firmaer. De med flest folk, og som fakturerte mest i 1944 var Carl Brandt, Wilhelm Tröndle og Hermann Wegener. Disse firmaene hadde da vært på Fjell siden 1942. De brukte egne maskiner og fagfolk. Sement og maskiner (blandemaskiner, transportbånd og transport-lok m.m.) kom blant annet fra Tyskland til Fjell. Det same med bygningsstål. Pukk ble produsert lokalt på Krokeide og på Fjell. Trevarer kom fra Østlandet.

For å sikre tilgang til arbeidskraft på byggeprosjektene, brukte tyskerne varierende grader av tvang. Et estimat viser at kanskje 60 000 nordmenn ble tvangsrekruttert til forskjellig type arbeid for tyskerne, gjennom arbeidskontor og Rikskommissariatets arbeidstjeneste. Disse ble plassert i arbeid hos firmaene som hadde kontrakter på tyske prosjekter. For eksempel var 10 nordmenn i arbeid for tyske firma på Fjell gjennom Reichsarbeitsdienst i oktober 1943.

I tillegg kom et stort antall sivile tvangsarbeidere og krigsfanger fra kontinentet. I områdene rundt Bergen ble det anlagt flere arbeidsleirer i tilknytning til pågående anleggsarbeid. En av disse lå i Matre, hvor fangene ble brukt som slavekraft for å utvinne sand til den krigsviktige betongen.

Leirkommandantens bolig i Matre. Nå huser den Bjørn West Museet
Bildet over: Leirkommandantens bolig i Matre – Nå huser den Bjørn West museet.

Festningen på Fjell ble også bygget med slavearbeid. Høsten 1944 hadde for eksempel entreprenøren Carl Brandt 74 fanger ansatt i oktober og november. Men fangene ble flytta rundt og de ble ikke på samme arbeidsplass hele tiden.

På fjell var fangeleiren etablert i Sjubotn i 1942. I løpet av perioden 1942 – 1945 er det uvisst hvor mange fanger som kom til Fjell. Det finnes estimater på mellom 1500 og 2.000, men det høyeste anslaget kan ikke stemme for Fjell alene.

Fangene ble satt til det tyngste arbeidet: å losse lastebilene som kom med grus, sand og sement. De jobbet i steinknuseverket og drev tunnelene. Flere av fangene døde mens de var i arbeid på festningen. Fra Sjubotn leir ble 25 fanger gravlagt på kolerakirkegården i Bildøybakken. De ble flytta derfra i 1953 og hviler nå på Nygård gravplass på Laksevåg. 13 navngitte personer døde, 12 på Fjell og en på Lerøy. 13 personer er ukjente. De fleste døde i 1942 og 1944.