Bombemål

Samtidig var Bergens rolle som offensiv krigshavn også i utvikling. Allerede fra 12. mai 1940 kom det ordre om at det skulle etableres et Kriegsmarinewerft i Bergen.

Samme høst var byen blitt brukt som utløpshavn for mindre ubåter som opererte i farvannene utenfor Storbritannia. Selve Bergen og omegn ble organisert som en stor marinebase, med havner i Grimstadfjorden, Florvåg, Åstveitvågen og Eidsvåg. Verftene på Laksevåg ble overtatt av Kriegsmarine, og ble et av de største byggeprosjektene i Bergen. Her ble den enorme ubåtbunkeren Bruno, en av to av sitt slag i Norge, tatt i bruk i 1943. Den var på over 50 mål, med et 5 meter tykt, bombesikkert tak. Også denne for en stor del bygget av tvangsarbeidere.

Ubåtbunkeren ble et verksted for overhaling av ubåter. Samtidig gjorde den Bergen til et av de viktigste militærstrategiske målene for allierte bombefly. For fra mai 1942 huset også Bergen den 11. ubåtflotiljen, og ble dermed det viktigste støttepunktet i Norge for den tyske ubåtkrigen i Atlanterhavet. Dette utgjorde den største trusselen mot den allierte konvoitrafikken, så å sette ubåtbunkeren og verftet på Laksevåg ut av spill ble et prioritert mål for de allierte. For sivilbefolkningen i Laksevåg betød det at den største trusselen mot liv og helse ikke kom fra okkupanten, men fra de britiske bombeflyene.

Verftet og Bruno lå i umiddelbar tilknytning til den sivile bebyggelsen, og da det britiske flyvåpenet igangsatte presisjonsbombing mot bunkeren fra 3500 fots høyde den 4. oktober 1944 ble utfallet tragisk. I løpet av 11 minutter ble det sluppet over 1400 bomber. Bombene rammet et stort område. 193 sivile omkom, blant dem mange skolebarn på Hole skole. I følge tyske kilder fikk angrepet alvorlige konsekvenser også militært. Fire ubåter gikk tapt, noe som førte til ny rutine med at ubåter skulle dykke i havneområdet, dersom flyalarmen gikk. Men ubåtbunkeren tok ingen skade. Den ligger der den dag i dag, og huser fortsatt militære ubåter.