Monumenter i betong – Fjell festning

De mest monumentale sporene etter den tyske okkupasjonen som ligger igjen i landskapet i dag, er de enorme festningsanleggene av betong langs norskekysten. Fjell festning på Sotra utenfor Bergen er et av disse.

Bildet over: Kanonen på Fjell Festning og Kanontårnet i dag.

Der ble det i løpet av et år boret et enormt, 15 m dypt hull i berget, hvor en diger, trippel skipskanon ble plassert. I fjellet under kanonen ble det sprengt ut lange tunneler og landskapet rundt ble bestrødd med bunkere og stillinger for luftvernkanoner og bombekastere. Arbeidet begynte i juli 1942 og kanonen var klar til prøveskyting 12. juli 1943.

Kanonen Donner Felix avfyrt

Bildet over: Kanonen Donner Felix på Fjell Festning

Den store kanonen på Fjell ville gjøre det mulig å begynne forsvaret av Bergen lenger ute til havs. Den teoretiske rekkevidden på 37 kilometer gjorde at angripere ville kunne havne under ild før de en gang hadde fått landkjenning. De mange luftvernbatteriene gjorde også at innflygingen mot Bergen ble mer komplisert for allierte bombefly, fordi de måtte unngå å fly over Sotra. Samtidig ble den tyske trafikken langs kysten bedre beskyttet, og festningen kunne ta av noe av belastningen på de tyske eskorteskipene.

Bakgrunnen for byggingen var ikke bare at tyskerne ønsket å styrke forsvaret av Bergen. Fjell festning inngikk i det som blir kalt Atlantikwall – Atlanterhavsvollen. Navnet ble gitt til de permanente, tyske befestningene langs atlanterhavskysten, fra Frankrike til Kirkenes, og omfattet tusenvis av små og store festningsverk. Vollen var tenkt som et bolverk mot den britiske og amerikanske invasjonen av Vest-Europa, som alle antok ville komme før eller siden. Den var dels militær realitet, dels propagandaprodukt, men den viktigste funksjonen var å frigjøre soldater for innsats på den tyske østfronten.

Etter at Hitler satte i gang operasjon Barbarossa – invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941, ble også situasjonen i Bergen endret. For som en del av invasjonen ble det også sendt inn tyske styrker over den sovjetiske grensen i Nord-Finland og Finnmark. Tyskland hadde med det etablert en Nordfront, også kalt Litsafronten, med Kirkenes som viktigste forsyningshavn. Så godt som all den tyske etterforsyningen av Litsafronten foregikk med skip langs norskekysten, og altså forbi Bergen. Havstykket forbi Vestlandet var ett av de mest utfordrende å forsvare for tyskerne, siden det lå innenfor rekkevidde av britiske jager- og bombefly. Fram til nå hadde malmtransporten sørover vært det viktigste å beskytte, men fra 1941 var det også troppetransporter og forsyninger nordover som tok oppmerksomheten.

Allerede i februar 1941 hadde Wehrmachts overkommando beordret en rekke tiltak som skulle hindre en britisk invasjon av Norge. Ikke lenge etter iverksatte britene det første av sine raid på norskekysten, da Operation Claymore mot Lofoten ble satt i gang 4. mars. Rett etter raidet befalte Hitler at Wehrmacht skulle tilføre 160 nye batterier til Norge, hvorav tyngdepunktet skulle legges i Nord-Norge. Hitler dyrket tydelig en stadig sterkere overbevisning om at Norge hadde en helt spesiell betydning for den tyske krigslykken.

I november 1941 ga han ordre om å bygge ut det som da ble kalt "ˈWestwallˈ Norwegen". Den 14. desember ble ordren utvidet til å gjelde hele kysten av Vest-Europa. Det Hitler nå omtalte som "Neuen Westwall" skulle løpe langs Ishavs-, Nordsjø- og Atlanterhavskysten, og senere bli omdøpt til Atlantikwall, et gigantisk forsvarsverk som skulle sikre den tyske vestfronten fra Biscayabukta til Nordkapp. I Hitlers ordre ble Norge ansett som det mest sannsynlige landingsstedet for allierte tropper, og på grunn av vanskeligheter med å sende forsterkninger til Norge fikk befestning av kysten her den aller høyeste prioritet.

I et møte mellom Hitler og Storadmiral Raeder den 22. januar 1942 hevdet Hitler at et alliert angrep på Norge var nært forestående. Hitler omtalte under dette møtet Norge som krigens "skjebnesone" og anså faren for landgang som umiddelbar. Litt over to uker senere kom Hitler tilbake til dette temaet, og den 7. februar 1942 hevdet han at Tysklands "Lebensraum" måtte sikres gjennom en "Westwall" i Frankrike, en "Nordwall" i Norge og en "Ostwall" i Russland − da ville Tyskland bli "uangripelig". Videre presiserte han at "ethvert skip som ikke befinner seg i Norge er på feil sted".