Hopp til hovedinnhold

Den tyske okkupasjonen av Bergen

I lett overskyet vær, med vind fra nordvest, stevner den lette krysseren «Königsberg» inn Korsfjorden. Klokken har akkurat passert midnatt 9. april 1940. Om bord er Admiral Otto von Schrader, som for bare en måned siden ble utnevnt til «Admiral Norwegishce Westküste». Nå leder han Kampgruppe 8 som har som oppgave å erobre Bergen og områdene rundt.

Planen er å begå et overraskelsesangrep i ly av nattemørket, og nedkjempe og ta kontroll over byen og nordmennenes militære støttepunkter. Men allerede klokken 01:35 kommer det inn melding til sjefen for det norske sjøforsvaret om tyske skip. Tyskerne blir beskutt ved Kvarven, men det er likevel ikke nok til å stanse invasjonsstyrken. Like før klokken kl. 05.00 står admiral von Schrader sammen med general Tittel, sjef for den 69. infanteridivisjon, klare til å motta kapitulasjon fra kommandanten på Bergenhus festning. Få timer senere er Bergen erobret.

Invasjonen og admiralen

Fra det øyeblikket begynte det som skulle bli von Schraders oppgave de neste fem årene, nemlig å forsvare Bergen mot angrep fra britiske og allierte styrker. Han satte umiddelbart i gang med å minelegge Byfjorden, forteller Joakim Gusland.

Han er historiker og museumspedagog for Nordsjøfartsmuseet i Telavåg, et av de åtte museene i Museum Vest.

Den tyske marinen ville bruke Bergen som krigshavn, og utnytte byens strategiske beliggenhet. Hovedoppgaven var å beskytte frakten av jernmalm og andre råvarer langs kysten. Sterke støttepunkt i og rundt Bergen ville gjøre det mulig for tyskerne å kontrollere den viktige sjøveien fra nord til sør, og samtidig sikre tilgang til Atlanterhavet. Etter kort tid etablerte Otto von Schrader sitt hovedkvarter i Nyhavnsveien 6 i Sandviken. Over gaten ble det bygget en toetasjes kommandobunker og garasje, hvor von Schrader hadde representasjonsbilen sin parkert.

– Bunkeren ligger der den dag i dag, og vi arbeider med å gjøre den til en museumsarena hvor fortellingen om den tyske okkupasjonen av Bergen og admiralens personlige historie vil være tema, fortsetter Gusland.

I løpet av sin fem år lange kommando over forsvaret av Bergen, var Otto von Schrader ansvarlig for byggingen av kystfort, flyplasser, skipsdokker og en ubåtbunker. Han gjorde seg også skyldig i minst én krigsforbrytelse og beordret henrettelse av egne soldater. Han endte til slutt sitt eget liv ikledt sin hvite gallauniform på kontoret i kommandobunkeren, med tjenestepistolen mot tinningen.  

Monumenter i betong – Fjell festning

De mest monumentale sporene etter den tyske okkupasjonen er de enorme festningsanleggene av betong langs norskekysten. Fjell festning på Sotra utenfor Bergen er et av disse. I et 14 meter dypt hull i berget ble det plassert en trippel skipskanon, og i fjellet under kanonen ble det sprengt ut lange tunneler. Landskapet rundt ble bestrødd med bunkere og stillinger for luftvernkanoner og bombekastere.

– De mange luftvernbatteriene gjorde at innflygingen mot Bergen også ble mer komplisert for allierte bombefly. Samtidig ble den tyske trafikken langs kysten bedre beskyttet, og Fjell festning kunne ta av noe av belastningen på de tyske eskorteskipene, sier Gusland.

Bakgrunnen for byggingen var ikke bare at tyskerne ønsket å styrke forsvaret av Bergen. Fjell festning inngikk i det som blir kalt Atlantikwall – Atlanterhavsvollen. Navnet ble gitt til de permanente, tyske befestningene langs atlanterhavskysten, fra Biscayabukta til Kirkenes, og omfattet tusenvis av små og store festningsverk. Vollen var tenkt som et bolverk mot den britiske og amerikanske invasjonen av Vest-Europa, som alle antok ville komme før eller siden. I 1941 beordret Hitler at Wehrmacht (Nazi-Tysklands væpnede styrker) skulle tilføre 160 nye batterier til Norge. Hitler dyrket tydelig en stadig sterkere overbevisning om at Norge hadde en helt spesiell betydning for den tyske krigslykken.

– I november samme år ga han ordre om å bygge ut det som da ble kalt «Westwall Norwegen». Den 14. desember ble ordren utvidet til å gjelde hele kysten av Vest-Europa. Det Hitler nå omtalte som «Neuen Westwall» skulle løpe langs Ishavs-, Nordsjø- og Atlanterhavskysten, og senere bli omdøpt til Atlantikwall. På grunn av vanskeligheter med å sende forsterkninger til Norge fikk befestning av kysten her den aller høyeste prioritet, forteller Gusland.

  • Byggingen av kanon på Fjell Festning
    1/1
    Bygging av Fjell festning Museum Vest

Økonomi, kjøtt og blod

I Norge, som i resten av Europa, fikk denne overbevisningen om et forsvar bygget på stål og betong, raskt både menneskelige og materielle konsekvenser. På Vestlandet og Sørlandet ble byggevirksomheten organisert av «Kriegsmarines Festungsbaustab» i Bergen. Stabens oppgaver var å holde oversikt over byggeplassene og sørge for at de militære kravene var ivaretatt. Selve byggingen ble gjort av sivile entreprenører som stilte med arbeidskraft, maskiner og verktøy. I starten var de fleste entreprenørene og arbeiderne norske, men etter hvert tok tyske entreprenører over de fleste og største oppdragene. Råvarene ble utvunnet lokalt der det var mulig. For eksempel kom mye av sanden brukt i tyske betongkonstruksjoner rundt Bergen fra Matre. I utgangspunktet hadde tyskerne regnet med at all denne aktiviteten skulle finansieres med norske midler, gjennom den såkalte «okkupasjonskontoen» i Norges Bank.

– Men i løpet av 1941 ble det klart at de tyske planene for besettelsen av Norge ikke lot seg realisere utelukkende med norske midler. For å bøte på dette ble det satt i gang en storstilt overføring av ressurser fra Tyskland og andre okkuperte områder til Norge, organisert gjennom den tyske byggeorganisasjonen, Organisasjon Todt (OT), sier Gusland.

  • Skoleklasse på omvisning hos Bjørn West
    1/1
    Leirkommandantens bolig i Matre – nå Bjørn West museet. Silje Katrine Robinson

Som et resultat av dette ble et stort antall utenlandske tvangsarbeidere, sivile så vel som krigsfanger fra Øst-Europa, godt over 100 000 i tallet, sendt til Norge. De skulle bøte på mangelen på arbeidskraft. Sammen med omkring 500 tyske bedrifter med arbeidere, maskiner og redskaper utgjorde de en betydelig overføring av ressurser fra det tyske krigsbudsjettet til bygging av infrastruktur i Norge. I områdene rundt Bergen ble det anlagt flere arbeidsleirer i tilknytning til pågående anleggsarbeid.

Arbeidsinnsatsen førte til en fortsatt vekst i den norske industrien. Norske underleverandører fikk lukrative kontrakter på tyske anlegg. Den enorme byggeaktiviteten førte til at den norske økonomien, som gjennom hele 1930-tallet hadde slitt med lave sysselsettingstall, fikk et kraftig oppsving. Arbeidsledigheten ble mer eller mindre utslettet, og særlig byggebransjen opplevde en plutselig høykonjunktur.

– Om vi ser på de virkelig store entreprisene i Bergensområdet, som ubåtbunkeren Bruno, flyplassen på Herdla og Fjell festning, gikk disse til tyske firmaer, supplerer Gusland.

For å sikre tilgang til arbeidskraft på byggeprosjektene, brukte tyskerne varierende grader av tvang. Et estimat viser at kanskje 60 000 nordmenn ble tvangsrekruttert til forskjellig type arbeid for tyskerne. Fjell festning ble også bygget med slavearbeid. På Fjell ble fangeleiren Sjubotn etablert i 1942. Mellom 1942 og 1945 er det uvisst hvor mange fanger som kom til Fjell, men det antas et sted mellom 1500 og 2000 stykker. Fangene ble satt til det tyngste arbeidet: losse lastebilene som kom med grus, sand og sement, jobbe i steinknuseverket og drive tunnelene. Flere av fangene døde mens de var i arbeid på festningen.

Bombemål

Samtidig var Bergens rolle som offensiv krigshavn også i utvikling. Allerede fra 12. mai 1940 kom det ordre om at det skulle etableres et Kriegsmarinewerft i Bergen.

– Byen ble organisert som en stor marinebase, med havner i Grimstadfjorden, Florvåg, Åstveitvågen og Eidsvåg, forteller Gusland.

Verftene på Laksevåg ble overtatt av Kriegsmarine, og ble et av de største byggeprosjektene i Bergen. Her ble den enorme ubåtbunkeren Bruno, en av to av sitt slag i Norge, tatt i bruk i 1943. Samtidig gjorde den Bergen til et av de viktigste militærstrategiske målene for allierte bombefly. Fra mai 1942 huset nemlig Bergen den 11.ubåtflotiljen, og ble dermed det viktigste støttepunktet i Norge for den tyske ubåtkrigen i Atlanterhavet. Dette utgjorde den største trusselen mot den allierte konvoitrafikken.

– Å sette ubåtbunkeren og verftet på Laksevåg ut av spill ble dermed et prioritert mål for de allierte, sier Gusland.

Bruno lå i umiddelbar tilknytning til den sivile bebyggelsen, og da det britiske flyvåpenet igangsatte presisjonsbombing mot bunkeren fra 3500 fots høyde den 4. oktober 1944 ble utfallet tragisk. I løpet av 11 minutter ble det sluppet over 1400 bomber. Bombene rammet et stort område. 193 sivile omkom, blant dem mange skolebarn på Holen skole. Laksevåg var en av kommunene som ble hardest rammet under krigen. Ifølge tyske kilder fikk angrepet alvorlige konsekvenser også militært. Fire ubåter gikk tapt, noe som førte til ny rutine med at ubåter skulle dykke i havneområdet dersom flyalarmen gikk. Men ubåtbunkeren tok ingen skade. Den ligger der den dag i dag, og huser fortsatt militære ubåter.

  • 1/1
    Ubåtbunkeren på Laksevåg.

Represalier i Telavåg

Samtidig som de britiske raidene mot den europeiske vestkysten tiltok i antall og styrke i løpet av 1941 og 1942, tok tyskerne i bruk nye virkemidler mot militær og politisk motstand i hele Vest-Europa. Reaksjonene ble tydelig skjerpet og inkluderte terror mot sivilbefolkningen. I sin behandling av tilfeller der grensene mellom sivil motstand og militære operasjoner ble tåkete, utviklet etter hvert det nazistiske okkupasjonsregimet en form for «modus operandi» hvor kald og kalkulert grusomhet ble satt i verk.

I 1942 i Telavåg på Sotra oppdaget en norsk statspolitimann ved en tilfeldighet at det lå motstandsfolk i skjul i huset til Laurits og Marta Telle. I løpet av ettermiddagen 25. april fikk han meldt fra om dette til sine overordnede i Bergen, som gikk videre med informasjonen til det tyske sikkerhetspolitiet Gestapo. De reagerte raskt, og med håp om å gjennomføre en rask arrestasjon, reiste flere gestapomenn og soldater, sammen med to norske statspolitimenn, til Telavåg med motorbåt. De ankom tidlig om morgenen 26. april, omringet huset og tok seg inn. Antakelig mistenkte de at de ville komme over folk som var i ferd med å flykte fra landet, med båt over til Shetland. Såkalt Englandsfart var forbudt ved tysk forordning.

– Alt gikk etter planen helt til de kom over sitt bytte på loftsrommet. Der lå det vitterlig to menn i skjul. Men de var ikke ubevæpnede sivilister i ferd med å flykte til England. Snarere hadde de nettopp kommet andre veien, fra Shetland til Norge, på militært oppdrag, forteller Gusland.

Mennene var Emil Hvaal og Arne Wærum, norske soldater på oppdrag fra den britiske organisasjonen SOE, Special Operations Executive, også kjent som Ministry of Ungentlemanly Warfare. Stilt overfor de tyske inntrengerne, åpnet de to nordmennene ild. Etter en kort skuddveksling lå tre mennesker døde: to tyske gestapo-offiserer og en norsk agent. Den andre nordmannen var hardt skadet. For tyskerne hadde situasjonen nå eskalert til å bli en svært alvorlig sak. En rask etterforskning med pinlig avhør av flere involverte kunne avsløre at flere i Telavåg var involvert i samarbeid med tyskernes militære fiender. I tillegg var to av deres egne drept. Saken krevde gjengjeldelse.

Den tyske Rikskommisæren, Josef Terboven, ble raskt involvert i saken, og bestemte hvordan gjengjeldelsen skulle skje. Først ble 18 menn som var arrestert i forbindelse med Englandsfart i Ålesund henrettet som sonofre. Deretter arresterte de alle i hele bygda. Først ble alle menn i stridsdyktig alder sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland. 31 av dem omkom der. Deretter ble resterende kvinner, barn og eldre arrestert. Den eldste var 94 år, den yngste 4 måneder. De ble sendt i fangenskap. Først i Bergen, siden til Framnes i Hardanger. Til slutt satte tyske soldater i gang med en grundig og metodisk ødeleggelse av hele Telavåg. Hver eneste bygning ble jevnet med jorden og området ble erklært ulovlig.

– Tyskerne sørget for å dokumentere arbeidet sitt godt. Represalien skulle ikke være hemmelig. I stedet skulle det gjøres kjent blant den norske befolkningen hvilke konsekvenser samarbeid med fienden kunne få. Det ble tatt både foto og film. Etter krigen, mens okkupantens soldater fortsatt satt fanget på norsk jord, vendte de overlevende tilbake og gjenreiste Telavåg, avslutter Gusland.

  • 1/1
    Telavåg blir jevnet med jorden Stiftelsen Museum Vest

Hva skal vi med krigens kulturminner?

Måten vi forholder oss til minnene fra krigen har endret seg over tid. Tilnærmingen har gått fra å fortie eller fjerne spor etter okkupanten i den første tiden etter krigen, via mer pragmatiske tilnærminger, hvor bygninger kunne bli gjenbrukt som boliger, lager eller bli en del av det norske Forsvaret, til dagens situasjon, hvor det er sterke ønsker om å bevare og tilgjengeliggjøre også krigens tyske kulturminner. I 2004 ble både ubåtbunkeren Bruno og Fjell festning fredet som kulturminner av Riksantikvaren. Den tyske tilstedeværelsen i Bergen var massiv og tydelig under krigen, og de mange fysiske krigsminnene vitner om den utstrakte innflytelsen og kontrollen de utøvde over lokalbefolkningen. Den tyske byggevirksomheten fikk direkte konsekvenser for mange mennesker – noen tjente gode penger, andre ble fordrevet. 

Kilder

  • Grieg-Smith, Sven-Erik. De hvite englene (historien om Bjørn West). Bodoni, 2010​
  • Sperbund, Halvor. Brennpunkt «Westküste». Bergen: Fagbokforlaget, 2004.
  • Sæveraas, Torgeir E. «‘Beton macht Geschichte’ Organisation Todt og utbyggingen av Festung Norwegen». Ph.d. - avhandling, NTNU, Det humanistiske fakultet, 2016.
  • Sæveraas, Torgeir E. «OT, Wehrmacht og byggingen av Festung Norwegen». Historisk tidsskrift 97, nr. 03 (7. september 2018): 189–205.
  • Faulkner et al. (2013): Northern European Overture to War, 1939-1941
  • Mathisen, Vigleik (2019): https://www.grind.no/midthordland/fjell/fjell-festning
  • Hatlehol, Gunnar D. (2018) Einsatzgruppe Wiking og kampen om arbeidskraften 1942–1945. Historisk Tidsskrift (Norge). vol. 97 (3).
  • Hatlehol, Gunnar D. (2018) Tvangsstyringen av arbeidslivet under hakekorset 1940–1945. Arbeiderhistorie. vol. 22.
  • Hatlehol, Gunnar D. (2015) "Norwegeneinsatz" 1940-1945: Organisation Todts arbeidere i Norge og gradene av tvang. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. 2015.
Museum24:Portal - 2024.04.15
Grunnstilsett-versjon: 2